Kort fortalt
Forbruker = privatperson
En forbruker er en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.
Særlig vern i loven
Entreprenører må følge strengere regler for veiledning, pris og avtaler – forbrukeren er alltid den «svakere part».
Strenge prisregler
Prisoverslag kan ikke overstiges med mer enn 15 %, med mindre noe annet er skriftlig avtalt.
Skriftlighet er nøkkelen
For å unngå konflikt bør alle avtaler, tillegg og endringer dokumenteres skriftlig.
Først og fremst, hva er en forbruker?
I forbrukervernlovene er en forbruker definert som en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.
Forbrukeren har et særlig vern i norsk rett, basert på prinsippet om at forbrukeren er den svakere parten i kontraktsforholdet. Dette innebærer at det stilles strengere krav til deg som entreprenør – særlig når det gjelder veiledning og prisfastsettelse.
Lover
Avtaler mellom entreprenør og forbruker reguleres av:
- Bustadoppføringsloven: Gjelder ved oppføring eller full ombygging av bolig/ fritidsbolig, samt arbeid som utføres direkte som ledd i slik oppføring.
- Håndverkertjenesteloven: Gjelder ved arbeid på ting og fast eiendom som ikke er knyttet til nyoppføring.
Begge lovene er ufravikelige. I praksis betyr dette at det ikke kan inngås avtaler med vilkår som er mer ugunstig for forbrukeren enn det som følger av loven.
Veiledningsplikt
I henhold til håndverkertjenesteloven § 5 (1) skal entreprenøren «utføre tjenesten fagmessig og ellers vareta forbrukerens interesser med tilbørlig omsorg.» Bustadoppføringsloven har tilsvarende bestemmelse. Herunder følger det at entreprenøren skal gi forbrukeren nødvendig informasjon og råd.
Entreprenøren plikter også å fraråde kunden, dersom entreprenørens fagkunnskap tilsier at vedkommende ikke vil være tjent med bestemte arbeider/løsninger. Denne plikten inntrer før avtale er inngått eller arbeidet er påbegynt. Forbrukeren kan selvsagt velge å stå fast ved de opprinnelige rammene for oppdraget. Det anbefales at entreprenøren da har skriftlig dokumentasjon som viser at frarådingsplikten er oppfylt.
Manglende oppfyllelse av veilednings- og frarådingsplikten er anse som mangel.
Regulering av pris
Forbrukervernet medfører også at rammene for vederlag er strengere regulert enn hva som er tilfellet i profesjonelle avtaleforhold. En praktisk problemstilling er at partene er uenige om hvilket vederlagsformat som er avtalt for tjenesten.
Utgangspunktet er at et utsagn om pris binder partene. Det er entreprenøren som har bevisbyrden for at prisutsagnet ikke skal være bindende for avtalt vederlag.
Har entreprenøren gitt prisoverslag, følger det av håndverkertjenesteloven § 32 (2) at prisen ikke skal «overstige det oppgitte beløp vesentlig, og iallfall ikke med mer enn 15 prosent.» Bustadoppføringsloven inneholder tilsvarende bestemmelse. Det fremgår av begge lovene at partene kan avtale en høyere grense enn 15 prosent i en skriftlig avtale.
Dersom det ikke er gitt prisoverslag eller avtalt fastpris, og tjenesten kan utføres tilfredsstillende på flere måter, er utgangspunktet at entreprenøren skal utføre arbeidet på rimeligste vis. Forbrukeren kan kreve prisreduksjon dersom prisen ikke er rimelig eller overstiger det som er vanlig for tilsvarende tjenester – såkalt gjengs pris.
Avtalen om vederlagsformat omfatter kontraktsarbeidet. Dersom det er behov for mer arbeider underveis i prosjektet, har entreprenøren rett til et pristillegg. Dette må varsles til forbrukeren i forkant og utgangspunktet etter lovene er at det skal varsles skriftlig med priskonsekvens.
Reklamasjon
En reklamasjon er en melding fra kunde til entreprenør om at det foreligger feil eller mangler ved tjenesten, og at kunden ønsker å gjøre krav gjeldende som følge av dette.
Forbrukerlovgivningen inneholder en rekke bestemmelser om partenes rettigheter ved reklamasjon. Det er blant annet verdt å merke seg at dersom det faktisk foreligger en mangel, kan entreprenøren – i henhold til håndverkertjenesteloven § 24 (2) – kreve å rette mangelen selv, så lenge dette kan skje «uten vesentlig ulempe for forbrukeren, og forbrukeren heller ikke ellers har særlig grunn til å motsette seg arbeidet». Dette kan være kostnadsbesparende sammenlignet med at arbeidene utføres av tredjepart.
Anbefalinger
Vær bevisst at du som profesjonell part har et særlig ansvar overfor forbrukeren, og at du i en eventuell rettslig prosess må kunne synliggjøre at forbrukerlovgivningen er etterlevd. Etabler derfor gode rutiner for skriftlighet i kontakten med forbruker.
Inngå alltid skriftlig avtale. I henhold til håndverkertjenesteloven § 3 (2) kan begge parter kreve skriftlighet. Det bør klart fremgå hvilke arbeider som omfattes av avtalen. Standard Norge tilbyr ulike byggeblanketter som er særskilt tilpasset til forbrukerforhold. For å redusere muligheten for konflikt, kan det i tillegg være hensiktsmessig å presisere hvilke arbeider som ikke eromfattet. Avtalen bør også beskrive entreprenørens faktureringsplan.
Behovet for tillegg og endringer kan oppstå underveis, eksempelvis ved at forbrukeren kommer med muntlige bestillinger. Etabler en praksis der endringer og tillegg alltid oversendes skriftlig til kunden for bekreftelse. Dersom kunden motsier seg dette, kan det vises til bustadoppføringslova § 9 (4) hvor det fremgår at entreprenøren kan kreve skriftlige bestillinger.
Av: Advokat Mari Rudshaug og advokatfullmektig Håvard Almås, MEF.
Ta kontakt med MEFs juridiske avdeling dersom du har spørsmål om forbrukerentrepriser eller andre juridiske tema.
