Endte nesten i fangstfella

06.08.2012
Gravemaskin fangstgrop.jpg

Det var bare så vidt en maskinentreprenørbedrift i Hedmark gikk klar av et erstatningskrav på 136.000 kroner fra Kulturhistorisk museum for å ha skadet en fredet fangstgrop.

Og det til tross for at selskapet aldri fikk beskjed om at det fantes noen slik fangstgrop i det hele tatt i nærheten av skogsbilveien som var under ombygging. En skrivefeil i en arkeologisk rapport bidro også sterkt til forvirringen.

Saken begynte å rulle da Universitetet i Oslo ved Kulturhistorisk museum utstedte et erstatningskrav på 136.000 kroner fordi den aktuelle fangstgropa og sikringssonen rundt fikk skader under masseuttak til skogsbilveien. Maskinentreprenøren (i det videre kalt entreprenør B) utførte arbeidene på oppdrag for grunneier etter at denne først hadde engasjert en annen lokal maskinentreprenør som utførte om lag 500 meter av veistrekningen. Men på grunn av mangel på passende maskiner, ble jobben overlatt til entreprenør B, men uten at denne hadde hatt noe med prosjekteringen å gjøre.
På den måten endte entreprenør B nesten med å gå i en annen fangstfelle, nemlig den juridiske. Flere aktuelle fangstgroper i området ble for mange år siden identifisert og innrapportert av fylkeskommunens arkeolog. Den nærmeste til å ligge i 50 meters avstand fra skogsbilveien og masseuttaksområdet. Men heller ikke etter en ny fylkeskommunal befaring i forbindelse med veioppdraget ble det oppgitt noen ny og kritisk avstand fra arkeologisk hold. Altså var alt tilsynelatende ved det gamle i forhold til fredede kulturminner da arbeidene startet opp.

Strengt lovverk
Entreprenør B nektet å vedta forelegget fra Kulturhistorisk museum og mente seg ikke informert om korrekte avstander til den skadede fangsgropa. Selv om et faktisk avvik på 40 meter i tidligere rapportering var kjent av skogbrukssjefen i kommunen, og som også mente å ha sendt denne avgjørende informasjonen videre. Entreprenør B endte følgelig som tiltalt i en straffesak i Glåmdal tingrett for brudd på kulturminneloven. Påtalemyndighetens klinte samtidig til med påstand om bot på 100.000 kroner og 10.000 kroner i saksomkostninger på toppen av de 136.000 kronene som Kulturhistorisk museum ville ha.
Kulturminneloven er særdeles strengt formulert med hensyn til straff i forhold til automatisk fredede kulturminner når tiltak iverksettes som ender med å skade, ødelegge, skjule, grave ut, flytte, forandre eller på annen måte utilbørlig skjemme dem ut.

Herom ingen tvil
Så ble da også selve rettsforhandlingene grundig bygget opp basert på forklaringer fra seks vitner, solid skriftlig dokumentasjon fra påtalemyndighetens side og en særskilt befaring av retten i det aktuelle området.
At denne ene og to andre fangstgroper allerede var dokumentert og rapportert inn på kulturminnebasen, rådet det overhodet ingen tvil om i retten. Heller ikke at klarsignal til arbeidsoppstart ble gitt av den aktuelle skogbrukssjefen.
For både fylkeskommunens og kommunens fagfolk hadde vært innom i søkeprosessen, og alle parter var blitt kjent med fangstgropenes eksistens og plassering ut fra den gamle rapporten og korrekte avstandsopplysninger, mente aktoratets part. Virkelig avstand til fangstgropa var faktisk bare ti meter, og ikke de oppgitte 50 meterne som egentlig var en gammel skrivefeil.
Men tingretten kom til at det ikke finnes dokumentasjon på at rapporter og kart med riktig avstand til fangstgropene er sendt til entreprenør B.

Ikke epost-bruker
Nå begynte det å bli ugreit for mange i rettssalen. Skogbrukssjefen sto fast ved at han sendte all dokumentasjon med riktige avstander over til grunneier via epost, tydelig merket med kopi også til entreprenør B. Men noe slikt har altså aldri entreprenør B mottatt fordi selskapet ikke anvender epost i det hele tatt, kom det fram i retten. Heller ikke via ordinær postforsendelse på papir har denne viktige dokumentasjonen nådd fram til entreprenør B, fordi kommunens postjournaler ikke inneholder noen slik registrering.
Og det var her det glapp for de som mente entreprenør B hadde ansvar. Ingen hos verken Kulturhistorisk museum eller skogbrukssjefen i den aktuelle kommunen kunne begripe at en så viktig beskjed ikke var kommet fram til rette vedkommende (les entreprenør B), og som faktisk var den som utførte arbeidene.
I meldingen sto det rett ut at en eldre rapport peker på fredete funn henholdsvis 50, 70 og 400 meter fra veien som skulle utbedres, men at originalbasen for funnregistreringer viser en avstand på bare ti meter for den nærmeste fangstgropa.
”Jeg sender kopi av kartene til entreprenør B. .... Fylkesmannens nye fagmann på veier får også kopi,” står det avslutningsvis i den aktuelle eposten fra skogbrukssjefen. Altså med informasjon at riktig avstand til fangsgropa var ti meter, og ikke femti.

”For mye forlangt”
Dommerfullmektigen i Glåmdal tingrett mener i domsavsigelsen at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, og at det ikke der bevist ut over hver rimelig tvil at entreprenør B mottok utskrift av denne eposten. Heller ikke at andre ansatte hos ham mottok eposten, eller at entreprenør B er blitt gjort kjent med innholdet på andre måter. Her stilte tiltalte med to sterke vitner og sin egen forklaring.
- For å kunne straffes må gjerningsbeskrivelsen objektivt sett være overtrådt, og det må være utvist skyld, understreker dommerfullmektigen.
Heller ikke uaktsomhet i gjerningsbeskrivelisen ligger til grunn for å utmåle straff, i henhold til dommen. Det vil rett og slett være for mye forlangt at en entreprenør selv må foreta undersøkelser i terrenget under arbeidets gang uten at det foreligger noen særskilt oppfordring til det.
”Retten påpeker også med henvisning til befaringen at fangstgropene ikke var lette å se for et utrent øye, sammenholdt med at hoveddelen av arbeidene er utført vinterstid med snø på bakken”.

Tidsforskjeller
Et annet punkt som dommeren gir uttrykk for å stille seg en anelse uforstående til er tidspunktene for når entreprenør B skal ha mottatt den omstridte eposten. Den var i henhold til originaldokumentasjonen sendt 31. oktober 2008, mens entreprenør B startet opp med sine arbeider medio september samme år, altså inntil seks uker tidligere, og etter at entreprenør A hadde avsluttet sine arbeider.
”Selv om entreprenør B hadde tatt opp temaet med grunneieren etter (dommerens uthevning) 31. oktober, er det etter rettens vurdering tvilsomt om denne ville blitt orientert om faktisk beliggenhet for den aktuelle fangstgropa. Grunneier har i retten gitt uttrykk for at han stolte fullt ut på fylkeskommunens arkeolog ved dennes rapport, framfor de korrigerende opplysningene fra skogbrukssjefens side.”
ET avgjørende punkt i denne historien er altså at differensen mellom de oppgitte 50 meterne til nærmeste fangstgrop i fylkemannens forrige arkeologiske rapport i virkeligheten var en skrivefeil der det i stedet skulle stått ti meter. En arkeolog rapporterte for øvrig etter den siste befaringen at det ikke var gjort nye funn utenom de som allerede var registrert i originalbasen. Slik ble skrivefeilen hengende ved i saken.
Mye av denne saken dreide seg altså i bunn og grunn seg om en maskinentreprenør som fortsatt ikke har tatt i bruk epost-teknologi, seks ukers tidsforskyvning for en epostforsendelse og 40 feilskrevne meter i en gammel arkeologisk rapport. Disse momentene vil for all framtid være skillet mellom bevaring og rasering av den aktuelle fangstgropa som i utgangspunktet var berettiget status som automatisk fredet kulturminne.

Tekst: Svein Erik Madssveen


Bildet: Gravemaskiner i arbeid kommer rett som det er i nærkontakt med gamle fangstgroper (Foto: Kulturhistorisk museum/Wikipedia).

Kontakt oss

MEF
Postboks 505 Sentrum
0105 Oslo
Telefon: 22 40 29 00
E-post: firmapost@mef.no

Besøksadresse

MEF
Fred. Olsensgt. 3
0152 Oslo

Snarveier

Nyhetsarkiv
Medlemsoversikt
Intranett for MEF ansatte
MEFs KS/HMS
Anleggsmaskinen