Tilbake i maskinen med protese

Jeg sitter inne på kontoret til Åndalsnes-bedriften J.O. Moen Anlegg og venter på å få snakke med anleggsmaskinførerlærling Mads Håseth. Når han kommer, er det ved første øyekast ikke mye som skiller ham fra alle andre lærlinger. Krykkene røper riktignok at alt ikke er helt i orden, men det er først når han drar opp buksebenet og begynner å fortelle om hva han har vært gjennom siden den skjebnesvangre julidagen i fjor, at det viser seg at hans historie er en ganske annen enn lærlingers flest.

Skolelei
Mads Håseth begynte som lærling hos J.O. Moen Anlegg i 2008, rett etter han var ferdig med Åfarnes ungdomsskole i Rauma kommune i Møre og Romsdal.
– Jeg var skikkelig lei av skolen og hadde egentlig bare lyst til å kjøre anleggsmaskiner, som jeg alltid har vært interessert i. Jeg inngikk en opplæringskontrakt med et lokalt opplæringskontor og fikk tilbud om lærlingplass hos J.O. Moen Anlegg, forteller Håseth. Han trivdes godt og gjorde en bra figur hos maskinentreprenøren, og han var i rute til å nå målet om fagbrev etter endt opplæring.

Ulykken
Så skjedde den tragiske ulykken, en sommerdag i 2010. I en sving rett før inngangen til en tunnel på fylkesvei 64 mellom Åndalsnes og Åfarnes, mistet han kontroll over motorsykkelen og veltet. I stor fart skled både han og sykkelen i autovernet, før de spratt ut igjen og traff en møtende lastebil fullastet med stein. Håseth fikk et stygt lårbrudd, men langt verre var det at bensintanken på sykkelen sprakk, bensin rant utover store deler av kroppen hans og det tok fyr. Både lastebilen og motorsykkelen ble helt utbrent, mens den uheldige lærlingen, som hele tiden var ved bevissthet, holdt seg i skrittet for å prøve å beskytte seg mot de rasende flammene. Han skulle likevel vise seg å ha marginene litt på sin side, for tilfeldige omstendigheter og snarrådige mennesker reddet etter alt å dømme livet hans.
– Først kom lastebilsjåføren og begynte å slukke flammene på kroppen min med en vannflaske. Så viste det seg at blant bilene som kom like etter ulykken, befant det seg tilfeldigvis en tysk brannmann som var på ferie i Norge. Han hadde et brannteppe i bilen, som han la over meg og kvalte flammene. Ved hjelp av brannteppet trakk han meg også vekk fra den brennende lastebilen og inn i tunnelen, forteller Håseth.

Fantomsmerter
Håseth ble etter hvert hentet av luftambulanse. På Haukeland sykehus i Bergen ble han lagt i kunstig koma, og det viste det seg at brannskadene var svært alvorlige. Han var forbrent over store deler av kroppen og det gikk koldbrann i det høyre beinet hans, som måtte amputeres. Det ble faktisk gjort i hele tre omganger; de begynte forsiktig nederst ved leggen, men ble til slutt nødt til å ta det helt oppe ved lårhalsen.
– Jeg lå i koma i tre uker. De vekket meg og informerte meg om at de måtte ta beinet, før de la meg tilbake i koma og utførte amputasjonen, forteller han.
– Da jeg våknet igjen, var beinet borte. Jeg kjente etter med hendene og det var veldig rart og ekkelt. Fremdeles har jeg såkalte fantomsmerter; Jeg kan føle både kulde og varme der beinet skulle vært, og det hender også at jeg føler jeg må klø meg på leggen.

Protese
Håseth har i dag store arr fra brannskadene på ryggen, armene og brystet. I tillegg har han transplantert hud fra overkroppen og ryggen til det venstre beinet, som heldigvis fungerer omtrent helt som vanlig i dag. Han må kun bruke en slags strømpe for å holde blodsirkulasjonen tilstrekkelig i gang, men det er forhåpentligvis midlertidig. På det høyre beinet sitter det nå en protese, og han bretter velvillig opp buksebeinet og viser den frem.
– Hvis jeg ikke har på protesen, kan jeg fremdeles finne på å lene meg på beinet som ikke lenger er der og gå på trynet, sier han med et forsiktig smil.
– Og på flyplasser er det litt ekstra styr når jeg skal gjennom sikkerhetskontrollen. En ting er at det piper når jeg går gjennom, men det hender de sjekker protesen veldig grundig også. Hva skulle jeg ha gjemt inni der, liksom? ler han.

Ekstra motivasjon
Det har nå gått halvannet år siden ulykken, Håseth har vært tilbake i jobb et halvt års tid, og han har kommet så langt at han klarer å se positivt på tilværelsen og til og med spøke litt med situasjonen. Men det har vært en tung prosess å komme dit.
– Det er klart det var veldig tungt en stund. Da jeg var på Sunnaas sykehus på rehabilitering og opptrening sa de at jeg aldri ville kunne kjøre anleggsmaskin igjen. Og en annen pasient jeg ble kjent med der, som hadde blitt skadet i Afghanistan, ble fortalt at han aldri kunne kjøre snowboard igjen. Men nå kjører jeg maskin igjen og han kjører snowboard igjen. Så feil kunne de altså ta, sier Håseth tilfreds.
– Det ble nesten som en ekstra motivasjon for meg da de sa jeg ikke ville klare å komme tilbake i maskinen.

Både Jan Arild Moen (f.v) og Anne Vik i J.O. Moen Anlegg, Mads Håseth selv og Espen Wicken i OKAB Møre og Romsdal er tilfreds med hvordan ting har blitt løst.

Spesialtilpassede maskiner
Håseth begynte å jobbe igjen i mai i år, og ble også overført til OKAB (Opplæringskontoret for anleggs- og bergfagene), som han skrev ny opplæringskontrakt med. Han begynte forsiktig, men økte raskt til 50 prosents stilling. Arbeidsgiver J.O. Moen Anlegg var fullstendig oppdatert om Håseths situasjon hele tiden, først og fremst gjennom samtaler med moren hans. Bedriften har sørget for å få tilpasset maskinene, slik at han kan manøvrere dem med kun ett bein.
– Vi hadde mye kontakt med moren hans – allerede mens han lå i koma – og vi fikk tidlig greie på at han var svært motivert for å komme tilbake i jobb igjen. At målet om å kunne jobbe igjen var selve drivkraften hans. Det gjorde stort inntrykk på oss. Vi syntes det var en tøff og svært positiv innstilling å ha, og bestemte oss raskt for å gi ham en sjanse. Dermed ble både NAV og bedriftshelsetjenesten koblet inn, forteller personalsjef Anne Vik.
– Vi har fått veldig god støtte fra NAV til å tilrettelegge maskinene for ham, og de har vært positive og behjelpelige hele tiden. Han har nå fått en venstrebeinsgass i hjullasteren, og snart får han det samme i dumperen. Gravemaskinen kan han kjøre som før uten at det behøver å gjøres noen tilpasninger.

Slipper snart krykkene
Livet til Håseth blir aldri helt som det var før ulykken, men takket vær imponerende pågangsmot og viljestyrke samt en behjelpelig arbeidsgiver, har det begynt å normalisere seg igjen.
– Det er selvfølgelig ikke alt han klarer å gjøre på jobb ennå, og visse ting vil han nok aldri kunne gjøre. Men alt som har med selve maskinen å gjøre, går veldig bra. Det klarer han akkurat like godt som før, forteller daglig leder i J.O. Moen Anlegg, Jan Arild Moen.
– Jeg er veldig fornøyd og takknemlig for at jeg har fått lov til å komme tilbake på jobb. Nå ser jeg igjen fram mot målet, som er kompetansebeviset, sier Håseth.
– Det har tatt mye tid å tilpasse protesen. Jeg bruker fremdeles krykker, men har begynt å slippe dem litt nå. Snart vil jeg forhåpentligvis kunne gå helt fint uten krykker.

Tekst og foto: Runar F. Daler